Det er mange likheter mellom Norge og USA, men også en del forskjeller. Linda og Vern møtte opp på nasjonaldagen i shorts, holdt på å sulte i hjel i påskehelgen, og forundrer seg over veistandarden i ett av verdens rikeste land. Men trives gjør de likevel her oppe i nord.
Gjesteinnlegg – Inge Almås
Ungdomshotell
Jobbmuligheter i kombinasjon med et ønske om å bo nærmere en lokalmenighet i BCC hadde nå ført Linda og Vern til byen Syracuse i delstaten New York. Der engasjerte de seg i menighetslivet og det gikk ikke lang tid før de så at det var et stort behov for tilbud og aktiviteter for ungdommen. – Vi hadde faktisk aldri eid noe hus fram til nå, men når vi så behovet blant ungdommen kjøpte vi det største huset vi hadde råd til, sier Vern. Linda nikker. – Vi fikk ikke barn selv, men huset vårt ble et sted der barna og ungdommen kunne samles, ha det gøy og være seg selv i et trygt og positivt miljø, sier hun. – Flere som av ulike årsaker var i en vanskelig periode i livet flyttet inn. Andre ungdommer, som skulle studere i New York, bodde der også i perioder. Til tider var vi nesten som et ungdomshotell å regne.
– Hvordan hadde en forsker og en barnekirurg tid til slikt?
– Nei, si det, svarer Linda. – Det jeg kan si er at det ble en enorm berikelse for oss, det gav livet en helt ny mening. Disse ungdommene ble som en familie for oss. Til mange av dem har vi knyttet bånd som jeg tror vil vare resten av livet.
Linda jobbet fortsatt som barnekirurg. Jeg spør hvordan det føles å ha et barns liv i hendene. – Det er på en måte et tungt ansvar, svarer hun etter en liten pause. – Men når jeg hadde forberedt meg så godt som mulig til operasjonen og studert problemstillingene så grundig jeg kunne, måtte jeg på et punkt si til meg selv at nå har du gjort alt som er mulig å gjøre. Det gav meg ro og trygghet i de situasjonene jeg kom opp i, sier hun.
– Du hadde daglig med bekymrede foreldre å gjøre også?
– Selvfølgelig, svarer Linda. – At foreldrene er bekymret når barnet skal gjennomgå en stor operasjon er helt naturlig, det må vi ha forståelse for. Akkurat det å snakke med og berolige foreldrene tror jeg er en av mine sterke sider. For meg er det viktig å skape så god tillit som mulig før de overlater barnet sitt i mine hender. Jeg reiser fortsatt til USA noen ganger i året og foretar slike operasjoner, og kommunikasjonen med foreldrene ser jeg fortsatt like viktig.
Ydmykhet
– Hvilke egenskaper mener du er viktig i en slik jobb?
– Hvis du tenker ut over det rent faglige tror jeg at ydmykhet er veldig viktig, sier Linda. – Selv om jeg er spesialist og har studert faget i veldig mange år møter jeg ofte situasjoner der jeg har behov for å rådføre meg med andre spesialister og fagfolk. Det krever en viss ydmykhet å spørre andre til råds, men man kan gjøre mye skade hvis man tror at man vet alt best selv hele tiden.
– Følger du med på pasientene videre i livet?
– Ja, en del av jobben er å følge dem imens de er i den fasen at kroppen vokser. Vi må følge med at de utvikler seg normalt, og at den stålreguleringen vi har operert inn fungerer som den skal over tid. Så jeg får et ganske tett forhold til en del av dem. Noen holder også kontakten etter at de er blitt voksne, det er jo veldig hyggelig, sier hun.
– Nå bor dere i Norge, hvordan gikk det til?
– I 2006 hadde jeg lagt bak meg en god del år med en svært hektisk og stressende jobb, sier Linda. – Jeg var ganske sliten og hadde behov for litt forandring. En dag tok jeg fri fra jobben, det er ganske uvanlig for meg. – Det er ikke bare uvanlig, det er livsfarlig, skyter Vern inn og ler. – Når Linda ikke jobber begynner hun å tenke, og når Linda tenker snur hun gjerne verden på hodet, erter han.
Linda lar seg ikke affisere. – Den dagen bestemte jeg meg for å dra til Brunstad et par måneder og jobbe frivillig blant de ungdommene som var der, sier hun. Det ble en fin pause for meg, om enn en ganske brå overgang. Hjemme hadde jeg en godt betalt jobb i en struktur der jeg var spesialisten, visste akkurat hvordan jeg ville ha det, og hadde mange rundt meg som lystret hvert minste vink når jeg opererte. Nå bidro jeg plutselig som ulønnet frivillig i et system der jeg forholdt meg til en jente i slutten av tenårene som fortalte hva jeg skulle gjøre. Men det ble noen fantastiske uker og det gav meg en smak på Norge. Det å kunne bidra blant disse unge var også noe som gav meg en veldig glede.
Våget spranget
Oppholdet i Norge ble likevel kort. – Jeg måtte tilbake til jobben i USA og Vern var travelt opptatt med sin jobb. Men en liten tanke var født om at det kunne være spennende å tilbringe en periode av livet i Norge. Vern og jeg flyttet etter hvert fra Syracuse tilbake til New Mexico, da det la seg slik til rette for oss begge at det passet med jobbene. Vi tenkte likevel stadig oftere på Norge. Da vi etter tre år i New Mexico fikk høre at det var behov for en allmennlege i Stokke bestemte vi oss for å våge spranget. Vi sa opp jobbene og flyttet.
– Det er ganske stor forskjell på å være spesialisert barnekirurg i USA og allmennlege i Norge?
– Absolutt, svarer Linda. – Men basisen hadde jeg likevel med meg. Til syvende og sist handler begge deler om å være flink til å lytte til pasienten og tolke symptomene du ser og hører. Folk må lyttes til, de må ikke bare få beskjed om hva de skal gjøre uten at de kjenner at de er blitt forstått. Det handler om å ta pasienten på alvor. Jeg opplever at overgangen har gått utrolig bra, sier hun. I dag har hun omtrent full pasientliste som fastlege, og ikke få av Stokkes innbyggere er innom legekontoret hennes i løpet av året.
– Er det stor forskjell på nordmenn og amerikanere som pasienter?
– Nei, egentlig vil jeg ikke si det, svarer Linda. – I USA er det et annet helsesystem og det gjør nok at forventningene kan være litt forskjellige. Men jeg har veldig positive opplevelser med nordmenn som pasienter og opplever de fleste som både hyggelige og lette å ha med å gjøre. Selvfølgelig finnes det noen unntak som man bruker ti ganger så mye energi på, men det er ikke unikt for Norge, smiler hun.
Vern er på sin side ansatt i ingeniørfirmaet IPD Norway, og arbeider med energiløsninger for utbyggingsprosjektet på Oslofjord Convention Center. – Vi er blitt tatt godt imot i lokalmiljøet, sier han.
Sjokkerende vareutvalg
– Hva var det største kultursjokket for dere?
– Dagligvarebutikkene, sier Vern og Linda i kor. – At det er mulig å drive butikker med så begrenset vareutvalg er nesten uforståelig for oss. Åpningstidene ble også et lite sjokk. Vi er vant til å kunne dra innom supermarkedet hele uka, når som helst på døgnet. At man ikke kan dra ut og handle på søndager hvis man trenger noe er ganske merkelig. For ikke å snakke om høytidene. Den første påsken holdt vi på å sulte i hjel, ler Linda. – Og så må vi ikke glemme bilprisene, jeg trodde jo de drev gjøn med oss når vi hørte hva det kostet å kjøpe bil her i landet. Standarden på veiene minner jo mer om et U-land, men det burde jeg vel ikke si høyt, smiler Vern.
– Du må ikke glemme 17. mai, sier Linda til Vern. – I USA er vi vant til at nasjonaldagen er en dag der vi griller og fester sammen i hagen. Så da vi skulle feire i Norge for første gang møtte Vern opp i shorts og grillskjorte. At han stakk seg ut er vel å si det mildt og det er ikke fritt for at han fikk høre det heller, ler hun. – Men vi er imponert over den norske feiringen og engasjementet nordmenn viser her.
– Opplever dere forskjell på kulturen i arbeidslivet i Norge og USA?
– Ja, jeg synes det er ganske stor forskjell, sier Vern. – De erfaringene jeg har gjort er at det generelt virker som forholdet mellom lønn og ytelse er mye mer begrenset i Norge. Grunnlønna er gjerne mye høyere, men man har på den annen side ikke så mye igjen for å gjøre en skikkelig innsats. Det gir en god trygghet i arbeidslivet, men også mindre motivasjon til å strekke seg og yte ekstra. Jeg opplever at mange er mye mer sultne på å oppnå gode resultater i USA. Men jeg får presisere at det er jo begrenset hvilke bransjer jeg har vært i befatning med i Norge så det er langt fra sikkert at det er noe generelt fenomen, sier han.
Ikke det samme
– Følger dere med på utviklingen hjemme i USA?
– Ja, svarer Vern. Han blir taus en stund. – Landet er ikke lenger det samme som jeg vokste opp i. Det er ikke så lett å forklare. Men jeg opplevde i oppveksten at det var viktig for oss å stå sammen om å bygge samfunnet, vi hadde en felles stolthet og et felles ønske om å gjøre Amerika til verdens beste land. I dag opplever jeg en utvikling der man mer og mer er blitt opptatt av hva man kan få ut av samfunnet, og mindre og mindre opptatt av hva man kan gjøre for å bidra.
– Opplever dere noen forskjell på samfunnets forhold til religion i Norge og USA?
– Ja, helt klart, svarer Vern. – Jeg opplever at det forholdet mange nordmenn har til kirken handler om å døpes, konfirmeres og begraves men ikke særlig mer. I USA har vi gjerne rykte på oss for å være overfladiske men jeg opplever at langt flere har et personlig forhold til og bevissthet om sin religion. En god del tar sin gudsdyrkelse veldig alvorlig, og samfunnet respekterer dette. Jeg er litt forbauset over at det i Norge synes å være ganske liten respekt for at mennesker velger å la religion være en viktig del av livet. Det er greit nok at man ikke skal påtvinge andre sin religion, men at andre i samfunnet skal ha så veldig sterke meninger om hva jeg velger å gjøre med livet mitt synes jeg til tider kan være provoserende, sier Vern.
Leser folk
– Hva er deres sterkeste personlige egenskaper?
– Jeg tror at jeg er flink til å lese folk og fange opp hva som er deres problemer, spesielt mennesker som er i nød, sier Linda. – For min del er det nok de analytiske evnene, kommer det fra Vern.
– Og deres største svakheter?
– Jeg er for sta, sier Linda uten å nøle. Vern må tenke seg litt om. – Jeg er nok veldig motsatt av Linda når det gjelder å lese mennesker, jeg er veldig lite flink til dette. Jeg hører på akkurat hva de sier men fanger ikke opp noe særlig mer enn selve ordene.
– Hva får dere ut av komfortsonen?
– Jeg er veldig ukomfortabel med å stå foran en forsamling og ha mange menneskers oppmerksomhet, slik har det vært gjennom hele livet, sier Linda. – For meg er det å snakke i telefonen i Norge, smiler Vern. – Jeg vet jo aldri hvilken dialekt mennesket i den andre enden har når telefonen ringer. Jeg har nesten fått telefonskrekk etter at jeg flyttet hit.
– Avslutningsspørsmålet: Hva ville dere snakke om hvis dere fikk 15 minutter på FNs talerstol?
Linda er først ut. – Jeg ville snakket om lov og rett i samfunnet. Galt er galt, og rett er rett. Av og til synes jeg man blander sammen dette. Jeg vet at mange saker kan være kompliserte, men til tider har jeg følelsen av at vi er blitt for skånsomme mot en del forbrytelser. Hvis konsekvensene av å bryte lover blir for små vil jo hele systemet bryte sammen.
Vern har et annet tema han er opptatt av. – Jeg tror en god del barn og ungdom opplever at samfunnet forsøker å presse dem inn i et voksenliv litt for tidlig, sier han. – Det er ikke alltid et barn har grunnlag for å ha utviklet selvstendighet og egne holdninger til de voksnes mange spørsmål og problemstillinger i samfunnet. Modenheten kan jo også variere veldig fra den ene til den andre. Jeg tror vi må la barn være barn og ha den barnslige gleden fram til de selv opplever det naturlig å begynne å tenke på, og utvikle holdninger til de voksnes problemstillinger, avslutter han.
Av: Inge Almås
Første del av intervjuet finner du her: Amerikanerne – del 1
