Avisen Dagens Næringsliv har de siste ukene vist stor interesse for min forretningsvirksomhet i Russland på 90-tallet. Deres spørsmål har fått meg til å ta et lite tilbakeblikk på den perioden. Det var en spennende tid, av og til litt i overkant spennende!
De siste ukene har jeg utvekslet en del epost med et par journalister i Dagens Næringsliv. I den første skrev de blant annet: «Vi har med interesse blitt kjent med den spennende historien om hvordan du (samt to andre navn) etablerte selskaper i Russland på 1990-tallet. … Dere har en spennende historie å fortelle som jeg tror er ukjent for svært mange.» I en senere epost om samme sak skrev de «Dere har skapt lønnsomme selskaper over hele verden, og det er en historie dere kan være stolte av.»
Dialogen med de to har vært hyggelig og ryddig. De er dyktige journalister som ofte skriver høyst leseverdige artikler. Likevel må det bemerkes at de ikke akkurat er kjent for å skrive om «historier man kan være stolte av». I noen av sine spørsmål til meg lurer de på om jeg har vært «stråmann». Det er et uttrykk som sjelden har positiv betydning. Hva som til syvende og sist kommer ut av dette kan derfor bli interessant. Stråmann eller ikke, på et punkt har de uansett helt rett, det finnes utallige spennende historier fra min tid i Russland. Jeg har lyst til å dele en av dem med mine lesere her på bloggen.
Brutal oppvekker
– Er du i live?! Stemmen til min kollega dirret i en blanding av sjokk og lettelse. Noe fortumlet så jeg uforstående på ham. Dette var på 90-tallet og jeg hadde nettopp kommet inn døren til vårt kontor i St. Petersburg. Dypt inne i tanker om en mulig ny forretningsstrategi ble det uventede utropet en brutal oppvekker. – Sett deg, så skal jeg finne vodka fra fryseboksen, fortsatte min kollega mens han så seg nervøst omkring. Ikke mye var stabilt i Russland på denne tiden, men vodkaen så ut til å være ett av de få faste holdepunktene.
Forretningspotensial
Glasnost og Perestroika til tross, de fleste russiske produksjonsbedrifter hadde stadig færre oppdrag i årene etter den store omveltningen og presidentvalget i 1991. For min del hadde jeg sett et forretningspotensial her. Sammen med Kåre J. Smith og Gunnar Gangsø hadde jeg etablert en virksomhet i Russland. Jeg satte i gang med å inngå avtaler om å skaffe russiske produksjonsbedrifter oppdrag i vesten mot at vi kunne kjøpe eiendom av dem gjennom barteravtaler. Dette arbeidet for russiske produsenter fikk svært stor betydning for selskapet vi etablerte.
Før jeg flyttet til Russland hadde jeg som rådgiver i Skattedirektoratet allerede i en del år forelest i skatteavtalerett og OECD-regler. Jeg hadde også satt meg grundig inn i tollbestemmelser for alle involverte land og hadde tilegnet meg store doser russisk forretningsjus. Jeg hadde vært på seminar i regi av flere norske departement og organisasjoner. Ikke minst hadde jeg lest meg opp på alle gode råd fra Utenriksdepartementet. Dette omfattet blant annet deres klare anbefaling om å etablere samarbeid i form av «Joint Venture» dersom man ønsket å investere i Russland. Norske kjerneverdier i kombinasjon med russiske naturressurser ville ifølge departementet gjøre susen. I mitt unge og muligens noe naive hode trodde jeg også at jeg kunne russisk politikk bedre enn de fleste, den var tross alt blitt innprentet gjennom lang tid på klingende bergensk.
Likevel var det noe som skurret når jeg faktisk kom til landet og møtte kompetente russiske jurister. Det gikk ikke mange dager før jeg fikk et klart råd om å glemme «Joint Venture». – Gjør alle ting lovmessig og riktig men ligg lavt, sa rådgiverne. I klartekst ble jeg fortalt at de rådene jeg hadde fått med meg fra mitt hjemland måtte være gitt av noen som var ufattelig naive og godtroende. – Dette er ikke Norge. Du er i et land der mafiaen er over alt. Den statlige inspektøren du har med å gjøre kan gjerne jobbe for mafiaen. Dette er blodig alvor, disse folkene tenker seg ikke om to ganger før de dreper et menneske hvis de ser en profittmulighet, ble jeg fortalt. Naturlig nok begynte jeg å rydde i mitt tankegods og det viste seg snart at realiteten var adskillig verre enn jeg hadde forestilt meg.
Mafiaen ringer
Arbeidet jeg hadde gått i gang med var enormt krevende og i denne perioden jobbet jeg meg bokstavelig talt helseløs. På en reise i Norge, der jeg skulle skaffe oppdrag for min russiske motpart, kollapset jeg på grunn av søvnmangel. Med sterke kramper havnet jeg på legevakta i Oslo. Etter noen døgns søvn var jeg likevel raskt tilbake i St. Petersburg. Det var da jeg endelig kom inn kontordøren etter oppholdet i Norge at jeg altså ble møtt med utropet fra min sjokkerte kollega.
Jeg sank ned i kontorstolen og ble etter hvert forklart hva som hadde skjedd mens jeg hadde vært borte. Med flakkende blikk og skjelvende stemme forklarte min kollega at mafiaen hadde ringt og sagt at de ville møte meg på et angitt sted, på en av byens undergrunnsstasjoner. Å takke nei til slike henvendelser var simpelthen ikke regnet som noe alternativ dersom man ønsket å være i live dagen etterpå. Mafiaen hadde gjort det klart at de visste mitt navn, adresse, telefonnummer og satt på mye annen informasjon om meg. De visste at jeg skulle kjøpe en eiendom med adresse Kaluzhkij Per. 3 og de var kjent med prisen jeg skulle betale. Henvendelsen var ikke et spørsmål om et møte, det var en ordre om å møte opp. Siden de ansatte ikke hadde fått tak i meg, og møtetidspunktet for mafiaen var oversittet, regnet de det som selvsagt at de aldri mer ville se meg.
Der på kontorstolen ble jeg sittende i mine egne tanker mens min kollega ventet på hva jeg hadde å si. Akkurat nå var noen dråper iskald vodka bedre enn ord. Kontorveggen hadde en gang vært prydet med selskapets organisasjonskart. Selskapets velklingende visjoner hadde blitt hengt opp, med tilhørende grafer over vekst og stadig mer positiv kassautvikling. Eierstrukturen hadde selvsagt vært sentralt plassert både på veggen og i møter med de ansatte. Det hadde også en gang vært plass på kontorveggen til familiebilder som understreket våre verdivalg. Det eneste som nå var igjen på veggen var en firmaattest med byens viseguvernørs personlige underskrift. I grunnen hadde jeg ikke så mye å si til min kollega, men jeg reiste meg, fjernet firmaattesten og gjemte den sammen med siste rest av min Perestroika nederst på bunnen i et arkivskap. Kanskje hadde mafiaen bestemt seg for å gi meg en ny sjanse, for vi fikk ikke besøk den kvelden.
Trengte gode råd
Jeg kunne likevel ikke ha fått noe tydeligere signal om at skulle jeg unngå å ende opp på en av byens søppelfyllinger trengte jeg råd, og det brennkvikt. I St. Petersburg var det et gryende internasjonalt forretningsliv og de ulike nasjonalitetene hadde etablert sine egne miljøer. Finland hadde langt mer erfaring med sin nabo i øst enn det Norge hadde, og via finske industrifolk fikk jeg en veldig klar beskjed. – Skal du overleve i denne byen kan du ikke reise rundt og presentere deg som eier for det ene eller det andre, du vil da være en levende blink. Å kidnappe eller drepe vestlige eiere og pengefolk for profitt er storindustri her. Du er helt nødt til å etablere en struktur der du selv ligger svært lavt. Dette handler simpelthen om å overleve!
Som ung og idealistisk nordmann hadde jeg ikke sansen for trusts, trustees og skjulte eierstrukturer. Hjemme i Oslo harselerte både presse, byråkrater og såkalte økonomiske spesialister med slike konstruksjoner. Land som Kypros hadde ikke noen god klang for disse, og heller ikke for meg. På den annen side kunne jeg godt tenke meg å leve noen år til. Det var blitt svært tydelig at skulle jeg klare det nyttet det ikke å henge eierstrukturer på kontorveggen og framstå offentlig som suksessrik vestlig bedriftseier.
Et annet alternativ var å inngå avtale om beskyttelse fra mafiaen og la de få en betydelig andel av kaka. Det anså jeg som helt uaktuelt. Å følge russisk og internasjonal lovgivning regnet jeg som helt avgjørende, men jeg begynte å sette sterke spørsmålstegn ved om det var hensiktsmessig å følge en norsk oppskrift som var skrevet av mennesker som helt åpenbart ikke hadde den fjerneste erfaring fra virkelighetens forretningsliv i Russland.
Kypros ble redningen
På lik linje med de fleste andre vestlige selskaper som lyktes i Russland på 90-tallet endte jeg altså opp på Kypros. Landets skatteavtale og særdeles effektive formelle kanaler mot Russland gjorde at det var blitt et springbrett for vestlig satsning. Formaliteter som kunne ta et halvt år å ordne fra Norge lot seg løse – på helt lovlig og korrekt vis – i løpet av få dager fra Kypros. For meg ble dette en ny virkelighet og en øyeåpner. Jeg fikk heldigvis også raskt gitt signaler om at hos meg personlig var det ingenting å hente, på en slik måte at det nådde fram til mafiaen.
Gjennom 90-årene ble jeg vitne til at en lang rekke norske bedrifter som satset i Russland gikk til grunne. Jeg så hvordan andre forretningsfolk ble tatt av dage i brutale drap. Min interesse for velmenende råd om hvordan man skulle drive vestlig forretningsvirksomhet i Russland forsvant fort. Ytterst få – om noen – små eller mellomstore norske bedrifter kom helskinnet gjennom denne perioden.
I et anfall av nostalgi har jeg vært på kontoret i dag og lett i gamle dokumenter. Til slutt fant jeg den gamle firmaattesten fra St. Petersburg som jeg for mer enn 20 år siden noe skjelvende plukket ned fra veggen mens vi ventet på besøk fra mafiaen. Den er altså undertegnet av viseguvernøren i byen, ved navn Vladimir Vladimirovitsj Putin.
Nå har jeg på nytt hengt opp denne firmaattesten på veggen. Forskjellen er bare at mitt kontor ligger i dag ikke i St. Petersburg, men i Ski. Her kan man heldigvis ha hva man vil på veggen og her fra Norge kan man også mene hva man vil om alle verdens utfordringer i land og verdensdeler man knapt har besøkt. Det kan i den forbindelse bli interessant å se hvorvidt Dagens Næringsliv har noen tanker om hva jeg burde gjort i Russland for 20 år siden.
At det var penger å tjene for de som lyktes med eiendomsinvesteringer i Russland på den tiden er ingen hemmelighet. Det store spørsmålet gjenstår derfor, det de fleste til syvende og sist er opptatt av: Hvor mye tjente jeg personlig på det jeg foretok meg i denne perioden? Uten sammenligning for øvrig vil jeg som Sokrates la være å fortelle så mye i denne omgang. Heller vil jeg stille et spørsmål til mine lesere: Sett nå at jeg ikke var «stråmann» i den negative betydningen som gjerne ligger i begrepet. Sett at Kaluzhkij Per 3 i realiteten var eid av en allmennyttig organisasjon og at gevinsten fra salget faktisk ikke gikk til meg, men til allmennyttig humanitært arbeid blant annet for fattige i den tidligere Sovjetunionen. Er det noe jeg burde skamme meg over eller er det noe jeg burde være stolt av?
