I flere av mine blogginnlegg har jeg referert til religionsfrihet som en grunnleggende menneskerettighet. Debattantene i kommentarfeltene under noen av innleggene har også vært innom temaet. Hvilke rettigheter er det egentlig vi har i det norske samfunnet?
Internasjonale konvensjoner
På dette området som ellers i jussens verden fins det både grenseområder og forhold som må avveies mot hverandre. Jeg er ingen ekspert på dette lovverket, og tar ikke mål av meg til å gi noen utdypende framstilling. Det er likevel noen helt grunnleggende forhold som jeg tror det hersker liten tvil eller uenighet om, og som kan være interessant å trekke fram.
Menneskerettighetene er beskrevet i flere internasjonale konvensjoner. Den som er mest aktuell i norsk sammenheng er den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK). Denne er tatt inn i norsk lovgivning og skal gis forrang dersom bestemmelsene i den er i strid med annen norsk lov. Den norske rettsstaten forvalter EMK i Norge, med menneskerettsdomstolen i Strasbourg som en siste ankeinstans.
Religionsfriheten er regulert i EMK Art 9. Her står det følgende:
- Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett omfatter frihet til å skifte sin religion eller overbevisning, og frihet til enten alene eller sammen med andre og såvel offentlig som privat å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, ved tilbedelse, undervisning, praksis og etterlevelse.
- Frihet til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning skal bare bli undergitt slike begrensninger som er foreskrevet ved lov og er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.
Absolutt rettighet
Ser vi nærmere på disse bestemmelsene er det altså to forhold som kommer fram. Det ene gjelder den personlige tro og overbevisning. Denne retten til å ha, endre eller frasi seg sin tro er absolutt og universell, og kan ikke underlegges noen begrensninger. Om jeg finner en trosretning aldri så latterlig og idiotisk er det likevel en menneskerett for andre å ha denne troen. I vårt samfunn er det altså ingen som skal kunne sette seg til dommer eller vokter for hva et menneske skal tro og tenke.
Det andre forholdet er retten til å gi uttrykk for sin religion alene eller sammen med andre. Det er altså ikke bare individet, men også trossamfunnet som har rettigheter. Her forstår vi at det er potensial for konflikter. Retten til å gi uttrykk for sin religion er viktig, og blir heldigvis lagt stor vekt på i rettssystemet. Det er likevel mange interesser i det offentlige rom, og alle disse har også sine rettigheter. Jeg, eller det trossamfunnet jeg tilhører, kan ikke utøve troen på en slik måte at det fratar andre mennesker sine rettigheter og friheter. Derfor kan det altså på visse vilkår legges begrensninger på friheten slik det framgår av punkt 2 over.
Ingen diskriminering
En annen bestemmelse som er sentral for religionsfriheten er EMK art. 14, der det framgår følgende:
Utøvelsen av de rettigheter og friheter som er fastlagt i denne konvensjon skal bli sikret uten diskriminering på noe grunnlag slik som kjønn, rase, farge, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel eller annen status.
Forbudet mot diskriminering er viktig for at religionsfriheten skal være reell. Jeg er for min del ikke sikker på om denne rettigheten alltid blir like godt ivaretatt i vårt samfunn. Her tror jeg også at vi i større grad vil settes på prøve i årene som kommer. Det kan i noen tilfeller virke som at opinion og folkestemning blir viktigere enn menneskerettigheter. Hvis våre grunnleggende rettigheter skal styres av det til enhver tid rådende opinionsbildet er vi inne på en svært farlig vei.
Som leserne av denne bloggen kanskje har fått med seg har jeg i en god del innlegg framhevet det positive med pluralisme, et samfunn der ulike trosretninger kan leve side om side uten å bli diskriminert eller stigmatisert. Jeg tror personlig at et slikt samfunn er både sunt og fredelig i sin karakter. Noen mener kanskje at dette er naivt. Det er jeg altså uenig i. Jeg mener ikke at vi som samfunn skal gi avkall på vår kulturarv og våre historiske verdier. Jeg mener ikke at noen religion eller trosretning skal kunne drive virksomhet som er i strid med de reglene som gjelder i samfunnet. Men det at jeg misliker en religion eller trosretning kan ikke medføre at jeg ikke vil respektere deres rettigheter. Skulle så være tilfelle er konsekvensene temmelig dramatiske for hele vårt demokratiske samfunn.
Ytringsfriheten
Forholdet mellom ytringsfriheten og religionsfriheten er også et tema som jevnlig blir både debattert og prøvd i rettssystemet. Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett som står sterkt i Norge, og for min del mener jeg dette er positivt. Som flere har påpekt i kommentarer her på bloggen hører det å kritisere en ideologi eller trosretning inn under ytringsfriheten. Jeg kan altså kreve respekt for mitt valg av tro, men jeg kan ikke hindre noen i å ytre seg kritisk til min tro. En helt annen sak er det selvfølgelig dersom vi snakker om trakassering, forfølgelse og stigmatisering. Enkelte medier går langt i å skjule seg bak ytringsfriheten, imens det de egentlig holder på med er minoritetsforfølgelse og stigmatisering. Det mener jeg er uakseptabelt. Det kan nok være tema for et eget blogginnlegg en gang.
Balansen mellom ytringsfrihet og religionsfrihet er for øvrig noe som kan debatteres i det uendelige, og det er ikke noe jeg har tenkt å legge opp til her. Det jeg avslutningsvis vil si er at vi nyter alle godt av religionsfriheten som en grunnleggende menneskerettighet, uansett om vi er kristne, muslimer eller ateister. Dette bør vi verdsette høyt. Vi bør verdsette det så høyt at vi ikke er villige til å gå på akkord med disse rettighetene, uansett hvem det gjelder.
