Det har etter hvert blitt skrevet en god del innlegg om BCC her på bloggen, både om hvordan menigheten fungerer som en juridisk organisasjon og litt om hvordan den fungerer i praksis. I dette gjesteinnlegget deler Stine Marie Lervåg-Hansen sine personlige opplevelser og erfaringer fra barne- og ungdomsarbeidet i BCC.
Gjesteinnlegg – Stine Marie Lervåg-Hansen: Selv er jeg født og oppvokst i en av BCC’s større menigheter som holder til i Grenland. I barne- og tidlige ungdomsår følte jeg sjeldent at jeg passet inn, og strevde med å få venner i menigheten, noe som dessverre lett kan skje i en stor forsamling. Men jeg kan huske at jeg ble tatt godt vare på av de eldre ungdommene som hadde et våkent øye for oss barna. Disse ungdomsarbeiderne var nok en større inspirasjonskilde enn de selv ante, og la grunnlaget for hva som ble min trang da jeg omvendte meg som 16-åring. Jeg ville også bli en som tok meg av de yngre, som kunne ta de med på aktiviteter, en som hadde et våkent øye for de som falt utenfor, og en som kunne vise at man kan bli tvers igjennom lykkelig ved å følge i Jesu fotspor. Og det er jo nettopp dette sistnevnte vi i bunn og grunn jobber for.
Som 20-åring flyttet jeg til Sørlandet, og fikk oppleve hvordan det fungerer i en relativt liten menighet. Der bodde jeg i 4 år før jeg på grunn av jobb var på flyttefot igjen, og da havnet jeg i den største menigheten i BCC, nemlig Oslo & Follo. Her har jeg bodd i litt over et halvt år nå. Når man flytter til en såpass stor forsamling som Oslo & Follo, kan det fort føles litt skummelt; tenk om jeg “drukner” i folkemengden, har vanskeligheter med å bygge nye vennskap, ikke finne oppgaver hvor jeg kan være til nytte, osv. Men det tok ikke lang tid før jeg fikk tatt i bruk mine tidligere erfaringer, både som aktivitetsgruppeleder og artikkelskribent. Det er nemlig ikke mindre liv i en større menighet, og dermed er behovet stort også her. Med mange ulike og tilrettelagte aktivitetstilbud for barn og ungdom i alderen 7-17 år, skal det vanskelig la seg gjøre å ikke finne et behov man kan fylle. Her står det på den enkeltes ønske om å være til nytte for de andre i stedet for seg selv.
Som barne- og ungdomsarbeider i BCC, har jeg opplevd å knytte hjertebånd til de jeg er sammen med. Jeg har opplevd at de yngre blir glad i meg, og at jeg selv blir glad i dem. Jeg har opplevd at de jeg jobber med blir til gode eksempler for meg selv gjennom det store engasjementet de viser i sitt arbeid. Jeg opplever også at de eldre er til stor inspirasjon og hjelp som kan komme med råd og vink, og vi yngre lærer å ta i mot. Jeg opplever samfunn og trivsel på tvers av alder og bakgrunn, og jeg opplever at vi står sammen, skulder til skulder.
Så selv om forholdene i de forskjellige menighetene jeg har bodd i var annerledes, så var det to ting som aldri forandret seg: 1) Behovet for barne- og ungdomsarbeidere. 2) Min personlige trang til å være til nytte. Fra mitt ståsted har det aldri vært noen annen livsstil som har vært lokkende eller tilfredsstillende, og da har jo disse to uforanderlige faktum brakt meg mye lykke her i livet.
Det kan nok også trygt sies for min egen del, at dette arbeidet har bevart og reddet meg fra et egoistisk og selvdestruktivt liv hvor arenaen for dårlige livsvalg har vært stor – takknemligheten for dette burde vel derfor vises i form av videre og økende engasjement.
Av: Stine Marie Lervåg-Hansen, Oslo / Follo
