Jeg er ikke noen stor filmelsker. Når det kommer en film med Spielberg som regissør, Tom Hanks som skuespiller og verdier som tema, vekker det likevel min interesse.
Kald krig og spioner
På fly til Sør-Afrika ble jeg sittende og se thrilleren «Bridge of Spies», som bygger på en sann historie fra den kalde krigen. Den amerikanske advokaten Donovan, spilt av Tom Hanks, skal sørge for utveksling av den russiske spionen Rudolf Abel med den amerikanske U2-piloten Francis Gary Powers. Før dette har Donovan gjort seg til en av de mest upopulære i USA ved å stille opp som forsvarer for Abel i det amerikanske rettssystemet. Jeg skal ikke trette mine lesere med flere detaljer her, men Spielberg er som vanlig en mester i å la sine seere oppleve stemningen fra tidligere tider.
Om stemningen og spenningen er aldri så gripende er det likevel filmens verditema jeg finner mest interessant. Abel var i praksis forhåndsdømt av amerikanske aviser og opinion. Donovan skulle ivareta en av demokratiets mest grunnleggende funksjoner, nemlig å gi Abel mulighet til en rettferdig rettsprosess. Han trodde på noen grunnleggende verdier som han var villig til å stå opp for. Det førte til at han selv ble omtrent like upopulær som Abel, og opplevde å bli truet og forfulgt. Etter hva jeg har funnet ut i etterkant er ikke dette bare filmatiske grep for å gjøre opplevelsen mer spennende, det gjenspeiler den virkelige historien ganske godt.
Etiske prinsipper lite verdt
De fleste amerikanere ville på 60-tallet fortelle med stor begeistring om landets demokratiske verdier. Det var neppe mange som i fullt alvor ville sette spørsmålstegn ved riktigheten av prinsippene om likhet for loven, og retten til en rettferdig rettsprosess. Likevel var det en samlet opinion som regelrett foraktet Donovan når han skulle ivareta nettopp disse prinsippene. Det som hele USA stolt holdt fram som grunnleggende etiske prinsipper var plutselig ikke verdt noe i det hele tatt.
Det er ikke så veldig vanskelig å se en del paralleller her. I forretningslivet er det nå blitt vanlig for selskaper å lage mye blest om sine etiske retningslinjer. Forretningsetikk og «Corporate Social Responsibility» (CSR) er blitt moteord. I utdanningssystemet er etikk et fokusområde. La meg da understreke at jeg i utgangspunktet synes dette er positivt. Ethvert menneske og enhver virksomhet bør tenke gjennom hvilke etiske prinsipp de ønsker å leve etter. Jeg har likevel en følelse av at dette i mange tilfeller ikke egentlig handler om etikk. Det fleste bedrifter må også bygge sitt merkenavn ved bevisste brandingprosesser. Dette handler mest om å vise fram hvor etisk man er når det kan utnyttes til selskapets fordel. Når etikken skal settes ut i livet og det kan gå på bekostning av selskapets bunnlinje, er det likevel sjelden vi ser så veldig mye til selskapets etiske verdigrunnlag. På min flyreise satt jeg ved siden av en høyt profilert næringslivsleder. – Du vet, sa han, – etikk i forretningslivet er i mange bedrifter egentlig bare hykleri satt i system. Det dreier seg om å få mest mulig positiv omtale, og holde seg borte fra alt som kan gi en negativ omtale.
Stå oppreist
Jeg er redd min sidemann hadde ganske rett i det. Slik det står for meg er ikke god etikk det samme som å holde flagget høyt hevet når vinden blåser i riktig retning og opinionen jubler. Det kan enhver gjøre uten at det koster noe som helst. God etikk er å stå oppreist for de prinsippene jeg tror på, selv om det blåser aldri så mye motvind, og jeg blir både forfulgt og foraktet for mine standpunkt.
Et noe ekstremt utslag av slikt «hykleri satt i system» er nyheten som er referert i en rekke aviser i dag den 21. desember, om en bedrift i Grimstad som ikke lenger vil kjøpe mat fra en leverandør med kristne eiere. Begrunnelsen er at bedriften vil være livssynsnøytral. Det kan ved første øyekast se ut til å være et veldig politisk korrekt standpunkt å ta. Tenker man over hvilket spor dette fører inn på er det imidlertid alt annet enn et etisk bilde som trer fram.
Det er ikke for ingenting at retten til å velge religion, herunder også velge å ikke ha noen religion, er nedfelt i den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det er ikke for ingenting at forbudet mot diskriminering på grunnlag av religion er en like grunnleggende menneskerett, nedfelt i samme konvensjon. Vi skal ikke mer enn 80 år tilbake i tid før vi ser hvilke ekstreme utslag slik diskriminering kan få. La meg presisere at jeg ikke tror det er denne type tankegang som ligger bak det valget som bedriften i Grimstad har gjort. Mitt poeng er at når betydningen av «etikk» blir å forholde seg til opinion i stedet for bevisste og gjennomtenkte verdivalg kan samfunnet veldig fort komme skjevt ut.
Selvopplevd
For min del har jeg opplevd en del av disse motsetningene, både personlig og i mitt tidligere engasjement for BCC og lokalmenighetene. Jeg har for eksempel opplevd forretningsforbindelser som kjenner oss ut og inn, har saumfart våre regnskaper i mange år, og vet godt hva vi står for. De har tjent gode penger på oss, og har alltid uttrykt begeistring for samarbeidet. Den svært omfattende ideelle virksomheten menigheten driver overfor barn og unge er jo også udiskutabelt samfunnsnyttig. Slik sett bør BCC være en helt ideell forretningspartner for ethvert firma som er seriøst opptatt av etikk.
Men så blir det gjerne perioder der menigheten får sin rikelige andel av negativ oppmerksomhet fra pressen, som ikke er begeistret over dette lille trossamfunnet som ser ut til å trives så godt. Da blir de samme forretningsforbindelsene plutselig svært urolige, og vil ikke samarbeide lenger. De viser gjerne til sitt etiske regelverk som begrunnelse. Vi har vært svært interessert i å opptre etisk, så vi har naturlig nok spurt hva vi kan gjøre av forbedringer for å etterleve deres strenge etiske krav. Da blir det plutselig svært tydelig at det ikke er etikken som egentlig er problemet, det er frykten for opinionen. Eller som en sa det: «Våre etiske retningslinjer tilsier at vi ikke kan assosieres med en aktør som er gjenstand for negativt fokus i mediebildet«. Klarere kan det vel egentlig ikke sies. Dette er ikke etikk, det er hykleri satt i system.
BCC kan altså gjøre alt riktig, ha de strengeste internkontrollsystemer som finnes, leie inn de dyktigste revisorene, og bruke millionbeløp på compliance for å sikre at alt går riktig for seg. De kan spare samfunnet for store beløp hvert eneste år som følge av sitt samfunnsnyttige arbeid. Alt dette betyr likevel ingenting når alt kommer til alt. Det som betyr noe er menighetens anseelse blant presse og opinion.
Redd for opinionen
Nå må jeg skynde meg å presisere at langt fra alle vi møter har denne tilnærmingen. Noen gir blaffen i både opinion og presse, og forholder seg til fakta. Disse har min respekt. Det som forbauser meg ganske sterkt er at det gjerne er de største aktørene med de mest profilerte etiske retningslinjene som er mest redde for opinionen. Burde det ikke egentlig være motsatt?
BCC kommer temmelig garantert til å få sin rikelige andel av negativ oppmerksomhet fra pressen også i årene framover. Om menigheten er aldri så åpen og gjør aldri så mange informasjonstiltak vil det alltid være mennesker som er forarget på oss. Og det er enkelt å lage spennende oppslag om BCC. Store verdier, store penger og et lite trossamfunn. Dugnadsvirksomhet og utbygginger. Dette har alle basisingrediensene for å lage oppslag som selger.
Det er da like greit å si det akkurat slik det er: Hvis du som forretningsforbindelse mener at «etikk» er å sørge for å holde lengst mulig avstand til de som er utsatt for negativ oppmerksomhet, vil jeg ikke anbefale BCC som samarbeidspartner. Hvis du derimot mener at «etikk» betyr å stå oppreist for noen du selv grundig har forsikret deg om kan fylle dine krav, kan BCC være en ypperlig samarbeidspartner.
