Den dagen jeg føler meg uunnværlig og svært høyt verdsatt på arbeidsplassen er jeg kommet på rette sted. Dersom jeg i tillegg opplever å være en del av noe svært betydningsfullt, et prosjekt mye større enn meg selv, så har jeg det godt og trives. Jeg yter mitt aller beste og blir sett og belønnet. Jeg gleder meg til hver arbeidsdag og tar ut hele mitt potensiale.
Dette er noe av det jeg får ut av apostelen Paulus i hans første brev til Korinterne (12 kap), sagt med mine ord. Han tar eksempel fra menneskekroppen, og beskriver hvordan de ulike kroppsdelene er avhengige av hverandre og støtter hverandre.
I forrige uke var jeg noen dager i St. Petersburg sammen med Kåre J. Smith for å se på ulike prosjekter og besøke venner. Vi har i mange år drevet firma sammen, og Russland har fungert godt for oss. Da jeg var der kom jeg på en hendelse jeg gjerne vil dele fra våre første dager i dette landet.
I oktober 1992 var jeg sammen med min gode venn Gunnar Gangsø i nettopp St. Petersburg. Vi ville starte en virksomhet sammen med en gruppe russiske investorer, i form av det som blir kalt ”joint venture”. På norsk blir det av og til kalt fellesforetak. De norske myndighetenes råd til norske selskaper som ønsket å etablere seg i Russland var den gangen nettopp å etablere et slikt ”joint venture”. I etterkant skulle dette rådet vise seg å være skjebnesvangert for de fleste norske selskapene som fulgte det.
Vi sitter denne dagen på et advokatkontor hos en av byens virkelig gode advokater, sammen med 3 russiske partnere. Selskapsdokumentene er nesten klare for signering. Den russiske advokaten har stram regi på det hele og har stor interesse i detaljer, slik som alle gode advokater har. Plutselig sier han at signeringen må utsettes til neste dag, og på vei ut av kontoret ber han meg i all hemmelighet om å få et hastemøte bare med Gunnar og meg tidlig neste morgen.
Det viser seg neste morgen at denne mannen ikke vil være vår advokat om vi går videre i noe ”joint venture” med våre russiske forretningspartnere. Hans vurdering av Gunnar og meg er at vi har felles mål, felles diagnose av hva dette prosjektet ville koste av tid, møye og penger. – Dere, sier advokaten, er som to sterke armer på samme kropp. Hans analyse av våre russiske forretningspartnere var tilsvarende negativ. Han mente det kun var snakk om tid før de ville gå løs på hverandre og på oss med ”kniv og gaffel”. Der og da måtte vi altså velge om vi ville beholde ham som advokat, eller kaste ut våre partnere. Vi valgte det siste og det viste seg i ettertid at han hadde helt rett. Vi sparte ufattelige mye tid og penger på å følge hans råd.
Skal et arbeidersamfunn fungere er det avgjørende å ha samme mål og samme tilnærming til oppgaver og utfordringer. Når dette er på plass er to armer mer enn dobbelt så sterke som en, og tusen blir som en uslåelig arbeiderarmé.
I en menighetssammenheng setter Paulus en tydelig forutsetning blant annet i versene 6 og 11 i dette kapitlet. Hans eksempel fra menneskekroppen er imidlertid lærerikt og gyldig for alle, uavhengig av tro og livssyn. Vår gode russiske advokatvenn hadde aldri lest i Bibelen…
Les også innleggene Arbeidersamfunn Del 1 og Del 2
