I serien om innlegg knyttet til BCCs vedtekter og organisasjon vil jeg i dag si litt om medlemskap og forhold knyttet til det å forlate menigheten. Jeg skriver primært om dette ut fra samme innfallsvinkel som de tidligere innleggene i serien, altså de formelle rammene og vedtektene.
Ulike omstendigheter
Å skrive om medlemskap opp mot det å forlate menigheten er på en måte krevende, fordi årsakene og omstendighetene knyttet til at en person forlater menigheten er svært varierende. For noen er det et helt naturlig valg, og de forlater menigheten uten spesielle negative opplevelser eller følelser. For andre er det å forlate BCC et drastisk valg, som kan påvirke deres sosiale og følelsesmessige liv. Hvis man i mange år har identifisert seg med menighetens trosgrunnlag er det klart at det kan være en krevende tankemessig prosess å fjerne seg fra dette. Jeg har ikke ambisjoner om å behandle alle sider ved dette temaet her, men vil som sagt fokusere på de formelle rammene.
Menighetsbegrepet
Når man snakker om å forlate menigheten må man også ha en basis for å forstå hva menighetsbegrepet innebærer. Teologen Steinar Moe skriver om dette i sin bok «De skal «støtes» ut». I kapitlet «Menighetsbegrepet – en grunnforståelse i Den Kristelige Menighet» skriver han blant annet: «Nerven i menighetsforståelsen er altså ikke knyttet til noe ytre og organiserbart (for eksempel til ulike konfesjonelle trossamfunn), men til den troendes Kristusforhold (delaktighet) i Kristi legeme…». Og videre: «… i den sammenheng kan de troende som Guds utvalgte – sosialt og ytre sett – tilhøre DKM eller ha tilknytning til helt andre kristne forsamlinger. Det er nemlig ikke den ytre tilknytning til DKM som er det vesentlige, men det rette forhold til Kristus i et aktivt trosliv.» Sagt med Bibelens eller menighetens språk innebærer det å «vandre i lyset, slik han selv er i lyset».
Sett i dette perspektivet er det ikke et menneskes oppgave å vurdere eller bedømme hvem som er «innenfor» eller «utenfor». Det er et personlig forhold mellom den enkelte og Gud. Derfor må man heller ikke være medlem i foreningen BCC for å delta på menighetens oppbyggelige samlinger.
Nå er det på den annen side ikke alle som er interessert i å ha «det rette forhold til Kristus i et aktivt trosliv» for å bruke Moes ord. Dersom man ved sin livsførsel viser med all tydelighet at dette ikke har noen interesse, vil man i lengden ikke være velkommen til å delta på BCCs oppbyggelige samlinger. Da er jo dette noe man selv har tydeliggjort for alle. Dette blir i de aller fleste tilfeller en helt naturlig sak, som det ikke er noen konflikter eller uro knyttet til.
Ikke folkekirke
På dette punktet skiller BCC seg fra eksempelvis Den norske kirke. Dnk er en folkekirke, der det så langt jeg skjønner er høyt fokus på å favne alle. Det gjelder uansett om man identifiserer seg med den lutherske læreplattform eller ikke. For BCC og mange andre trossamfunn er det en klar forventning til at medlemmene deler interessen av å bli oppbygget på det felles trosgrunnlaget når de kommer sammen.
Den andre siden av menighetsbegrepet er det juridiske eller organisasjonsmessige medlemskapet. Jeg har nå i flere innlegg beskrevet BCCs vedtekter og struktur, og medlemsbegrepet er en naturlig del av dette.
Ingen kvalifikasjonskrav
Ser vi på menighetens vedtekter har det aldri vært noe kvalifikasjonskrav for å være medlem. I tidligere nevnte protokoller knyttet til eiendomskjøp har det historisk sett blitt stilt krav til at ansvarspersoner må ha «interesse for forsamlingen» og ikke være «avveket fra Jesu Kristi og apostlenes lære slik som den er framholdt i Skjulte Skatters hittidige årganger». Jeg har imidlertid aldri funnet noe krav knyttet til generelt medlemskap. Enhver som selv anser seg som medlem av menigheten er i utgangspunktet altså å regne som medlem.
Dette er likevel ikke holdbart når det gjelder beregningsgrunnlaget for offentlig støtte. Medlemmer som ønsker at menigheten skal motta offentlig støtte for dem må derfor skriftlig bekrefte at de anser seg som medlemmer. I vedtektene presiseres imidlertid at «Slik bekreftelse skal ikke kreves som vilkår for å delta i menigheten».
Motarbeide menighetens basis
Dette er altså utgangspunktet. Innimellom kan det oppstå helt spesielle situasjoner, der en person ikke lenger kan anses som medlem, men uten at vedkommende selv ønsker å forlate menigheten. Vedtektene angir da at: «Enhver som åpenbart motarbeider menighetens basis eller virksomhet, eller som muntlig eller skriftlig gir uttrykk for å ha forlatt menigheten, anses ikke lenger å være med i menigheten.»
Jeg tror ikke dette prinsippet er så vanskelig å skjønne for de aller fleste, og slike bestemmelser finnes i de fleste foreninger. Det er imidlertid viktig å merke seg at å «åpenbart motarbeide menighetens basis eller virksomhet» er noe annet enn å være uenig, stille kritiske spørsmål eller ha andre meninger enn menighetens ledelse. Gjennom menighetens historie er det for øvrig svært få ganger at dette punktet i vedtektene har kommet til anvendelse. Men ingen forening kan leve med at selve basisen i foreningens virksomhet åpenbart motarbeides innenfra.
Vedtektene angir også at «Forstanderen kan fatte vedtak om at en person som følge av sin vandel eller lære må anses som uskikket til deltakelse i menigheten, og at vedkommende kan nektes adgang til møter i menigheten». Her er det verdt å merke seg at det er forskjell på deltakelse og medlemskap. Selv om en slik bestemmelse skulle tre i kraft kan man fortsatt anses å være medlem, så lenge man ikke selv har gitt uttrykk for noe annet. Det finnes mennesker som av ulike årsaker ønsker å tilhøre BCC, men som har en livsførsel som gjør at de ikke kan ha adgang til møter eller stevner. Slike mennesker blir ikke hindret i å være medlem. I praksis er det uhyre sjelden at det er behov for å håndheve disse bestemmelsene. For de aller fleste som ikke lenger identifiserer seg med menighetens basis og virksomhet er det helt naturlig at de heller ikke anser seg som medlemmer.
Ordensregler
Vedtektene sier at «Deltakerne i Menighetens møter, stevner og aktiviteter skal rette seg etter de ordensregler som er vedtatt av styret.» Denne bestemmelsen blir anvendt en del, spesielt i forbindelse med de internasjonale konferansene på Brunstad. Når 9.000 mennesker er samlet sier det seg selv at det må finnes ordensregler. Kapasiteten er også sprengt, og menigheten ønsker å prioritere de aktive medlemmene som har interesse av den oppbyggelsen som finner sted. Det hender derfor at personer på bakgrunn av ordensreglene ikke får adgang til disse stevnene, selv om de er medlemmer i BCC. Tilsvarende ordensregler finnes også for de lokale møtene og samlingene, men mitt inntrykk er at det er forholdsvis sjelden behov for å håndheve dem der.
Det er også viktig å skille mellom medlemskap og aktive tjenester i menigheten. BCC legger for eksempel stor vekt på å forebygge overgrep i barne- og ungdomsarbeidet, og det kreves politiattest for de som skal delta i dette. I mange av menighetens oppgaver vil det også være nødvendig å ha forsamlingens tillit. Selv om medlemskap altså er for hvem som helst som identifiserer seg med menighetens basis og virksomhet, kan ikke hvem som helst uten videre gå inn i tjeneste for menigheten.
Hva er så menighetens holdning og praksis overfor de som ikke lenger ønsker å være medlemmer? Dette kommer jeg inn på i mitt neste innlegg i serien.
Andre innlegg i serien:
