500px vk tumblr gift phone play angle-left angle-right angle-up angle-down twitter heart envelop tag star facebook feed close checkmark menu instagram googleplus pinterest search skype dribbble users certificate expand linkedin map-pin-fill pen-alt-fill youtube flickr clock bag

Tønsbergs Blad som shariadomstol

Knapt noen annen familietragedie er behandlet så grundig i rettssystemet som overgrepssaken Tønsbergs Blad har slått opp denne sommeren. Det er ikke godt nok for avisen. Den går ikke av veien for å oppkaste seg til dommer i en sak der den selv tidligere gikk overgriperens ærend, og der den nå bruker en kilde som beviselig har løyet.


Skadeomfanget uinteressant

«Norsk presse minner altså tidvis om en shariadomstol. Skadeomfanget er uinteressant. Det er den moralske harmen i journalisthjertet som avgjør om her skal steines eller ikke.» Disse sterke ordene er faktisk ikke nok en spissformulering fra meg. Sitatet kommer fra en svært leseverdig kronikk skrevet av freelansjournalist og kommentator Anki Gerhardsen i Aftenposten nylig. Sjelden har jeg hørt et sitat som passer bedre på den form for journalistikk som Tønsbergs Blad driver.

I innlegget Tønsbergs Blad hjalp overgriper – ba aldri om unnskyldning, skrev jeg om hvordan avisen på 1990-tallet hjalp en overgriper i jakten på sitt offer, i det som var en av regionens mest alvorlige familietragedier. Etter en slik historie burde man kunne vente at avisen hadde lært litt om kildekritikk og presseetiske vurderinger. Dessverre viser det seg at det stikk motsatte er tilfelle.

Vi går tilbake til historien fra det innlegget, og tar opp tråden der vi slapp rundt årtusenskiftet. Det ble stille i familiesaken, men Tønsbergs Blad blåste med ujevne mellomrom stadig nytt liv i sin kampanje mot «Smiths Venner». Menighetslivet i BCC hadde etter hvert endret seg kraftig fra slik det var på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Fokuset på de ytre rammene hadde forsvunnet. Det var ikke lenger mulig å identifisere et BCC-medlem på gata ut fra utseende. Et sterkt fokus på sunne og gode aktiviteter for barn og ungdom gjorde at et sprudlende foreningsliv vokste fram. Rundt bordene diskuterte medlemmene vinsmaking og engelsk tippeliga like naturlig som de diskuterte Paulus. Konferanseanlegget på Brunstad ble bygget ut i et milliardprosjekt. Mange hundre ungdommer i tenårene og begynnelsen av 20-årene begynte å engasjere seg i idéelt arbeid for de som var yngre enn dem selv. Menigheten etablerte egen TV-kanal. Under de internasjonale stevnene på Brunstad sto ikke bare oppbyggelse og åndelig innhold på programmet. Konserter, show, turneringer og en stor flora av barne- og ungdomsaktiviteter begynte å bli en naturlig del av stevneoppholdet for medlemmene.

Kunne fylt mange spaltemeter

Endringen BCC gjennomgikk i en 20-årig periode fra midten av 90-tallet er sannsynligvis den mest omfattende endring noe norsk trossamfunn har vært gjennom hva gjelder rammene for menighetslivet. Den gjennomgripende forvandlingen er et tema som i seg selv kunne fylt mange spaltemeter i pressen. Interessen for å skrive om slike saker var imidlertid fraværende i Tønsbergs Blad. Derimot gav avisen med ujevne mellomrom rikelig spalteplass til mennesker som mente at de hadde en høne å plukke med menigheten. En graverende mangel på kildekritikk, og en overskriftsbruk som vanligvis er reservert for katastrofer, førte til at det over en lang periode sakte men sikkert ble innarbeidet et inntrykk i lokalmiljøet av at i denne menigheten var det mye som ikke tålte dagens lys. Saklig og objektiv dokumentasjon var det dårlig med, men det ble på den annen side tydelig for de fleste med litt omløp i hodet at dersom man var kommet på kant med BCC fant man i Tønsbergs Blad en svært så villig samarbeidspartner.

Det er neppe noe annet norsk trossamfunn som har gjennomgått så store endringer over så kort tid som det BCC har gjort. For Tønsbergs Blad har dette aldri vært av interesse.

Få omverdenen til å forstå?

De mange massive oppslagene var likevel ikke til hinder for at menigheten fortsatte å blomstre. Engasjementet i barne- og ungdomsarbeidet økte bare. Utvalget av tilbud og trivselsaktiviteter ble utvidet år for år. Skal man dømme ut ulike sosiale mediekanaler ser det derimot ut til at frustrasjonen også økte betraktelig blant de som ikke var så begeistret for menigheten. En av disse var Johan Velten. Hans engasjement mot BCC går langt tilbake i tid, og kan nok være tema for en egen serie innlegg en gang. I et intervju med Tønsbergs Blad i juli i år uttrykte Velten at han ønsket å «få omverdenen til å forstå barn og unge i Smiths Venner». Hans måte å gjøre dette på var å fortelle om overgrep som en av hans søsken skulle ha opplevd for mer enn femti år siden, og som han påsto skulle være dysset ned av ledelsen i menigheten.

Da BCCs pressetalskvinne, Berit Hustad Nilsen, i kommentar til intervjuet i Tønsbergs Blad framhevet at menigheten ikke på noen måte ville skjule eller dysse ned overgrep, resulterte det i at ett av ofrene i den tidligere nevnte overgrepssaken fra 90-tallet la ut et innlegg på sin Facebookside. Hun er søster til barnet som Tønsbergs Blad i sin tid jaktet på og framstilte som bortført av menigheten. I sitt innlegg uttrykte søsteren frustrasjon over BCCs holdning og mente at det på begynnelsen av 90-tallet i et møte hadde blitt kjent for en person fra menighetens ledelse at hennes bestefar hadde drevet med overgrep uten at det var blitt reagert med annet enn taleforbud.

Behandler ikke saker gjennom media

Overgrepsofferets innlegg var sterkt, og fikk forståelig nok stor sympati og mange støtteerklæringer. Det ble raskt fanget opp av Tønsbergs Blad, som nå så en mulighet til et nytt oppslag med kritikk mot BCC-ledelsen. BCC ble bedt om kommentar. Nå vil ingen organisasjon av BCCs type kunne kommentere slike enkeltsaker overfor en avis. De fleste skjønner at å drive saksbehandling og prosedering gjennom media er håpløst, selv om det selvfølgelig er dette avisen gjerne ønsker. Hustad Nilsen forteller at hun ikke kunne kommentere denne enkeltsaken, men at hun gjorde redaktøren uttrykkelig oppmerksom på at i framstillingen avisen hadde laget manglet flere sentrale elementer. Hun viste også til rettssakene på 1990-tallet og avisens dekning av saken i denne perioden, samt at hun var kjent med at det internt i familien var stor uenighet om framstillingen. Hustad Nilsen oppfordret derfor redaktøren til å vise varsomhet og sørge for at saken ble belyst i sin helhet dersom den nå skulle tas opp igjen. Svaret fra redaktøren var at saken handlet om offerets opplevelse, og at avisen ikke hadde noen planer om en ny fullstendig gjennomgang.

Da saken ble publisert på avisens nettsider var det hevet over enhver tvil at formålet ikke var å formidle «offerets opplevelse». Overskrifter og ingresser fortalte med all mulig tydelighet at hensikten var å piske opp stemningen mot «Smiths Venner». Resultatet lot heller ikke vente på seg. Et skred av sterke reaksjoner fulgte på sosiale medier, omtrent samtlige med ramsalt kritikk av BCC basert på avisens artikkel. Da kvinnens søster, som selv var offer i saken, skrev sitt eget leserinnlegg og gjorde oppmerksom på at hennes opplevelse av situasjonen var radikalt forskjellig, var skaden allerede skjedd. Hennes innlegg ble møtt med skuldertrekk fra de samme som hadde vist så sterk indignasjon over avisens første artikkel.

Kynisme

I denne sammenheng er det liten grunn til å kritisere kvinnen som brukte sosiale medier til å lufte sin frustrasjon. Etter det hun måtte gjennomgå i sin barndom er det umulig å kjenne annet enn sympati og medfølelse med henne. Tønsbergs Blads mangel på varsomhet i saken er derimot himmelropende. Avisen brukte en høyst personlig utlufting på sosiale medier til å fremme sin egen agenda i en kynisme som nesten er ubegripelig. Den ble gjort uttrykkelig oppmerksom på at framstillingen manglet sentrale element, og at tidslinjen var feil. Den ble gjort oppmerksom på at det internt i familien var svært ulike oppfatninger om viktige element i framstillingen. Alt dette til ingen nytte.

Man skulle også tro at i en sak med et så alvorlig tema, der mange mennesker har brukt tiår på å kjempe seg opp fra traumer, ville avisen utvise litt forsiktighet. Ikke minst siden deres egen mangel på varsomhet i 1993 hadde ført til at avisen ble brukt av overgriperen til å forfølge ett av sine ofre. I jakten på sensasjonsoverskrifter om BCC ble alle slike hensyn satt til side. I stedet innledet avisen et samarbeid med Haakon Enok Riksfjord som tidligere er dømt for ryktespredning og injurier mot de samme menneskene han nå anklager i avisen. Han er nå i dag brukt som kilde for et nytt oppslag i saken. Her påstår Riksfjord at Kåre J. Smith var til stede på et møte der det kom fram at Riksfjords far hadde utført overgrep mot barn. Nok en gang ble avisen gjort oppmerksom på at andre som var til stede på familiemøtet – både medlemmer og ikke-medlemmer av BCC – bekreftet at framstillingen fra Riksfjord var feil. Nok en gang ble avisen gjort oppmerksom på at saken ikke bare handlet om den som hadde stått fram i media, men at hele familien var ofre som nå fikk vekket til live gamle traumer. Og nok en gang ble alle slike argumenter møtt med døve ører.

Hvilken troverdighet har da Riksfjord som kilde i denne saken? JEG anmeldte altså «bestefar» skrev han i en epost til meg for et par uker siden. BCCs pressetalskvinne fortalte meg tidligere i kveld at da hun fikk oversendt avisens oppslag til gjennomlesning i slutten av forrige uke var Riksfjord sitert på at jeg gikk til lensmannen i Stokke og anmeldte det. Dette har han også framhevet på ulike kanaler på sosiale medier. Nå opplyser politiet imidlertid at Haakon Enok Riksfjord aldri anmeldte noen. I henhold til dokumenter jeg har fått tilgang til opplyser politiet om at han er ikke engang part i saken. Disse dokumentene fikk også Tønsbergs Blad oversendt. I dagens oppslag har de derfor sett seg nødt til å endre Riksfjords sitat slik at det ikke står at han anmeldte, men at en annen gjorde det. Men hans troverdighet som kilde ser det fortsatt ikke ut til at avisen setter spørsmålstegn ved.

En forside og to helsider. På en sak der avisen beviselig vet at kilden har løyet til dem. Så lenge det handler om BCC er alle presseetiske betenkeligheter forduftet.

Blank løgn er OK for TB

La oss da se litt på hva avisen har klart å gjøre i denne saken. De løp først en brutal overgripers ærend i jakten på et barn som hadde rømt hjemmefra. Da det ble klart hvilken person de hadde bistått ba de likevel aldri offeret om unnskyldning. Så tok de tak i en personlig utblåsning fra et overgrepsoffer på sosiale medier, og på tross av at de ble gjort uttrykkelig oppmerksom på at flere av de sentrale punktene i deres framstilling var feil, utnyttet avisen saken til et nytt innlegg i hetsen mot BCC. I dag har de fortsatt sin kampanje, med en kilde som de beviselig vet har løyet til dem om at han anmeldte saken. Avisen vet at andre i familien – både innenfor og utenfor BCC – kan bekrefte at deres kilde lyver om hva som skjedde på familiemøtet for 26 år siden. De vet at kilden – Haakon Enok Riksfjord – er dømt for grov ryktespredning mot noen av de samme personene som han anklager i dagens oppslag. Likevel går altså avisen inn og dømmer i saken. På grunnlag av disse påstandene fra en kilde med null troverdighet, om hva som skjedde på et møte i et privathus for 26 år siden, dømmer Tønsbergs Blad Kåre J. Smith skyldig. Var det noen som sa shariadomstol?

Samfunnsoppdrag?

Pressen liker å snakke om sitt samfunnsoppdrag. Det er da på sin plass å spørre hvilket samfunnsoppdrag det er Tønsbergs Blad mener å fylle i denne saken? Billedlig talt etterlater nå avisen for andre gang i samme sak en rykende slagmark. En familietragedie er rippet opp i. Gamle uenigheter er vekket til liv igjen. Traumer som er blitt bearbeidet over mange år er plutselig aktualisert. BCC – som ikke en gang er part i saken – har nok en gang fått flengende kritikk. I denne saken finner vi både overgripere, ofre, og flere andre roller. Men hvilken rolle er det Tønsbergs Blad egentlig har spilt?


Les også: Tønsbergs Blad hjalp overgriper – ba aldri om unnskyldning

×