500px vk tumblr gift phone play angle-left angle-right angle-up angle-down twitter heart envelop tag star facebook feed close checkmark menu instagram googleplus pinterest search skype dribbble users certificate expand linkedin map-pin-fill pen-alt-fill youtube flickr clock bag

Militærtjeneste – plikt og privilegium

Militærtjeneste. Ordet kan vekke blandede følelser. Bli rykket ut fra hjemlige omgivelser, stablet inn på et rom med fremmede mennesker, og bruke det neste året på å utføre ordre som ikke alltid føles like meningsfylt. Tjenesten i uniform kan være uvant og slitsom, men har ofte en veldig sunn effekt. Den er også fortsatt viktig for vår sikkerhet og fred.


Rik tid

Selv begynte jeg førstegangstjenesten på Evjemoen, etterfulgt av befalsskolen for hærens sanitet på Lahaugmoen. Jeg avsluttet min militære «karriere» på Åsegarden i Harstad som utskrevet befal i 3. bataljons sanitetstropp. De opplevelsene jeg hadde da jeg var i grønne klær var sannsynligvis ganske gjennomsnittlige. Det var mye nytt og uvant, det ble en tid der jeg måtte lære å tilpasse meg. Det ble også en veldig rik tid som jeg er glad for at jeg fikk oppleve. I ettertid ser jeg at tjenesten var like mye et privilegium som en plikt.

Undertegnede som soldat i Nord-Norge
Undertegnede som soldat i Nord-Norge

Jeg skrev i går om hvordan Johan O. Smiths og flere andre BCC-profilers holdning til militærtjenesten har preget mange BCC-medlemmers tilnærming til temaet også i nyere tid. Slik var det også i miljøet der jeg vokste opp. Blant mine jevnaldrende var det selvfølgelig spenning knyttet til tanken på alt det nye og fremmede, og det var helt sikkert en del som gruet seg. Den rådende holdningen var likevel at vi gikk inn i dette med åpent sinn, og ønsket å få så mye som mulig ut av perioden.

Utvider horisonten

Den primære hensikten med militærtjenesten er selvfølgelig knyttet til landets forsvar. Som jeg skrev i går kommer ikke fred gratis, og om den ikke voktes kan den snart glippe unna igjen. Tjenesten har likevel en annen effekt for samfunnet som ikke bør undervurderes. Her blir nemlig ungdom fra mange ulike bakgrunner, kulturer og samfunnslag mer eller mindre tvunget til å leve sammen, arbeide sammen og fungere sammen. De blir likestilt, må lære å tilpasse seg, inngå kompromisser og finne ut av det med hverandre. Alt handler ikke lenger om en selv, man må også ta hensyn til andre for å få livet til å fungere. Man må innordne seg under et system der det forventes en innsats og et bidrag til fellesskapet. Kanskje ender man opp sammen med mennesker som har et helt annet syn på mange ting enn en selv. Når perioden er over har man kanskje ikke endret syn og mening selv, men det ville forbause meg om ikke horisonten er blitt vesentlig utvidet og den iboende skepsisen til det som er annerledes vesentlig redusert. For Norge som samfunn har dette stor verdi.

Troppen min
Troppen min

Mange unge tilbringer militærtjenesten i Nord-Norge. Selv var jeg som nevnt i Harstad en periode. Flere andre BCC-medlemmer på min alder gjorde tjeneste i området som ligger innenfor 2 – 3 timers bilkjøring herfra. I helgene kom de gjerne til byen, der lokalmenigheten tok imot dem med åpne armer. BCC-medlemmene i Harstad har gjennom flere generasjoner vært selve definisjonen av gjestfrihet, der de inviterer de unge soldatene inn i sine hjem omtrent hver eneste helg. Slikt kommer ikke gratis. Jeg tror likevel familiene i Harstad opplever å ha fått mye igjen for all sin innsats. Soldatene blir positive bidragsytere både i menighets- og familieliv. Det knyttes bånd for livet, og de mange impulsene skaper friskhet og trivsel. Kanskje har denne gjensidige positive effekten vært en direkte årsak til at denne lokalmenigheten ikke bare har overlevd men også blomstret der oppe i nord?

Lokalmenigheten i Harstad blomstrer fortsatt.
Lokalmenigheten i Harstad blomstrer fortsatt.

Verd å kjempe for

Min generasjon har sluppet unna krig. Vår militærtjeneste har handlet om å bevare den freden andre har betalt så dyrt for. Ettersom årene har gått har kanskje tanken på at vi en dag kan bli stilt overfor en situasjon der selve livet må settes inn blitt ganske fjern. Det er imidlertid langt fra selvsagt at det vil forbli slik også for de kommende generasjoner. Jeg vil på ingen måte gi meg ut for å være noen sikkerhetspolitisk ekspert, men det trenger man heller ikke å være for å forstå at vi lever i en ustabil verden. Leser man for eksempel professor Janne Haaland Matlarys skarpskodde analyser er det ikke vanskelig å se at et sterkt forsvar vil være viktig for landet i framtiden.

Vi har et godt land, et land som tar vare på oss, som sørger for sine borgere bedre enn de fleste andre land i verden. Dette landet er det verd å kjempe for!

Les også: Fred kommer ikke av seg selv

×