Vi er nå kommet til det tredje innlegget i serien om BCCs vedtekter og organisasjon. Denne gangen er vi i perioden rundt tusenårsskiftet, der det var klart at behovet for en utbygging og modernisering av menighetens daværende eiendom på Brunstad var stort.
Store verdier å forvalte
I forbindelse med utbyggingen ble det lagt planer for å erstatte store deler av campingplassene med hytter. Den store stevnesalen skulle bygges ut, og inngå som del av et komplett konferansesenter. Utbyggingen representerte et betydelig økonomisk og administrativt løft for menigheten, som etter ferdigstillelsen ville sitte på bokførte verdier for rundt en milliard kroner dersom de skulle eie og drifte alt selv.
Menigheten innså ganske tidlig i planleggingsprosessen at det ikke ville være hensiktsmessig å drifte og forvalte et konferansesenter i foreningen. Skal man sikre at en formue eller eiendom forvaltes i samsvar med et bestemt formål er det her i Norge bred enighet om at det beste og tryggeste er å etablere en stiftelse som ivaretar dette. Den 31.12.2002 stiftet derfor Den Kristelige Menighet det som den gang ble hetende Stiftelsen Brunstad Stevnested, i dag Stiftelsen Brunstad Konferansesenter. Menigheten skjøt inn 170 mill i stiftelseskapital, og overførte tomten for konferansesenteret til stiftelsen. Denne ble da byggherre for utbyggingen av senteret. Menigheten bygget selv ut hyttene og leilighetene i den såkalte «Hagebyen», men i 2006 ble også dette overført til stiftelsen sammen med resten av eiendommen på Brunstad. Fra dette tidspunktet har menigheten selv ikke eid noe på stedet.
Eies av formålet
De fleste er sannsynligvis kjent med at en stiftelse ikke kan eies av noen. Prinsippet for en stiftelse er at når den er etablert skal styret drive virksomheten i samsvar med det vedtektsfestede formålet. Populært blir det gjerne sagt at en stiftelse eies av sitt formål. Stifteren kan ikke tilgodesees eller hensyntas ut over dette. Stiftelsen er derfor en selvstendig juridisk enhet, som driver sin virksomhet utelukkende på grunnlag av vedtektene. Denne organisasjonsformen er også underlagt Stiftelsestilsynet, som blant annet følger opp at verdiene forvaltes på en forsvarlig måte i samsvar med formålet.
Stiftelsen på Brunstad er næringsdrivende, men har et ideelt formål. I vedtektene er det beskrevet at den har til formål «… å fremme den lære, de verdier og det kristelige innhold som Johan O. Smith sto for…». Det angis videre hvordan dette formålet skal fremmes, og hvilken type virksomhet stiftelsen kan være engasjert i.
Registrert trossamfunn
Noe av hensikten med å etablere stiftelsen var også å ha et skille mellom menigheten som trossamfunn på den ene side, og næringsdrift og eiendomsforvaltning på den annen side. Menigheten ønsket å fokusere på å utvikle sin kirkelige og oppbyggelige virksomhet. I 2003 var menigheten en forening som fullt ut var forpliktet av norsk lov på alle rettsområder, men var fortsatt ikke registrert som trossamfunn. Etter hvert var dette blitt litt meningsløst. Den Kristelige Menighet ble i alle sammenhenger sett på som et trossamfunn, og hvorfor da ikke også akseptere samfunnets struktur for dette? Av denne grunn søkte menigheten våren 2003 om å bli et registrert kirkesamfunn og ble registrert hos Fylkesmannen i Vestfold den 27. mai samme år. Det ble også søkt om vigselsrett som ble innvilget den 18. juni 2003. Første menighetsvielse var to dager etterpå, den 20. juni 2003.
Menighetens vedtekter fra 1998 er i stor grad fortsatt gjeldende. I 2009 ble menighetens vedtektsfestede navn endret til Brunstad Christian Church, ofte forkortet til BCC. Dette er et navn som er lettere å få akseptert hos registreringsmyndighetene i andre land, og det er dessuten et mer entydig egennavn. Mange av de norske lokalmenighetene endret da også navn til «Brunstad Kristelige Menighet i Sted».
I 2009 ble det også vedtektsfestet at BCC skulle ha ordinær revisjonsplikt, og denne erstattet kravet til kontrollkomite. Siden menigheten nå heller ikke eide noe på Brunstad ble alle gamle bestemmelser knyttet til driften og forvaltningen av stedet fjernet fra vedtektene.
Lokalmenighetene
BCCs vedtekter har dannet grunnlag for vedtektene i de norske lokalmenighetene i Norge. Den direkte tilknytningen til BCC er likevel blitt svakere nå enn den var i de første vedtektene fra 1993. BCC kan blant annet ikke lenger peke ut styremedlemmer i lokalmenighetene. Det er nå primært det felles tros- og verdigrunnlaget som knytter lokalmenighetene sammen med BCC. Etter hvert som lokalmenighetene har vokst og har fått betydelige verdier å forvalte har flere av disse også dannet egne stiftelser.
Når det gjelder utenlandske menigheter har også BCCs vedtekter vært retningsgivende, men de ulike land har i mange tilfeller ulike krav til organisering. I mange land brukes i tillegg til foreninger også corporations, stiftelser, truster eller andre organisasjonsformer. Det eneste som er felles er derfor i hovedsak vedtektenes basis og grunnlag, hvor man har definert et felles trosgrunnlag og tilknytning til den lære som framkom ved Johan O. Smith.
Fra «uorganisert» forsamling til registrert trossamfunn
Jeg har nå vist hvordan BCC har utviklet seg som organisasjon fra begynnelsen og fram til i dag. Som det framgikk av mitt første innlegg brukte menigheten gjerne begrepet «Den uorganiserte forsamling» i den første tiden. Fra enkelte utenfor BCC blir det hevdet at dagens menighet utgjør en motsetning til den grunntanke Johan O. Smith og Elias Aslaksen sto for. Dette vil jeg komme nærmere inn på i mitt neste innlegg i serien.
Andre innlegg i serien:
