I årenes løp har jeg møtt mange interessante mennesker både i og utenfor BCC. Noen av disse tror jeg også det kan være interessant for mine lesere å bli litt nærmere kjent med. I dag har jeg fått litt hjelp av gjesteskribenten Inge Almås, som har intervjuet en av BCCs mest markante profiler, Bjørn Nilsen fra Grenland.
Passende navn
Gjesteinnlegg – Inge Almås: Jeg vet ikke om det skyldes tilfeldigheters spill, foreldres framsynthet eller skjebnens finger, men enkelte mennesker har fått et navn som passer dem spesielt godt. Bjørn Nilsen er en slik mann. Han er en bjørn, i ordets mest positive forstand. Ikke sjelden kan den store mannen høres på lang avstand, og da buldrer det godt i veggene. Her er det overskudd både av kraft, energi og engasjement. Heldigvis er det likevel en godlynt bjørn vi har med å gjøre. Sjelden har jeg møtt en mer hjertelig, ettertenksom og positiv mann.
Bjørn er en kjent profil i BCC. En ildsjel og drivkraft i utviklingen av menighetens og senere Stiftelsen Brunstad Konferansesenters anlegg på Brunstad. Styremedlem i stiftelsen. Forstander for lokalmenigheten i Grenland med mer enn 1.000 medlemmer. Sentral deltaker på BCCs internasjonale konferanser. Sterkt engasjert i tilrettelegging av frivillig innsats. Svært mange BCC-medlemmer har et forhold til Bjørn på en eller annen måte. Som prosjektleder for den forrige utbyggingen på Brunstad ble han også en profil som mange utenfor BCC fikk et forhold til.
Jeg treffer den nå 71 år gamle mannen på det stedet som sannsynligvis fortsatt ligger hans hjerte nærmest, Brunstad. Fra vinduet ser vi det nye hotellanlegget for Oslofjord Convention Center reise seg. Det er noe med gamle sirkushester og sagflis, jeg merker at bare den fysiske nærheten til et slikt prosjekt vekker et spesielt engasjement i denne mannen. Men vi har et intervju å gjennomføre, og jeg vil gjerne begynne med begynnelsen.
Arbeiderbevegelsen
– Du er vokst opp i det lille tettstedet Brevik i Telemark, i et miljø preget av tungindustri. Har barndomsmiljøet fra Brevik vært med på å forme deg som menneske?
Bjørn ser ut til å være begeistret over å få snakke om dette. – Jeg vokste opp med en stor sementfabrikk som nærmeste nabo, sier han. – Omtrent hele mitt nærmiljø var knyttet opp mot denne fabrikken. Her hadde min far sin arbeidsplass, og foreldrene til alle mine kamerater jobbet der. Jeg må nok si at min barndom var preget av et miljø der arbeiderbevegelsen sto sterkt, og det har nok preget meg en del videre i livet.
Han blir sittende og tenke et øyeblikk. Titter ut på byggekranen der borte på anlegget. – Lokalsamfunnet var veldig klassedelt. Jeg tilhørte arbeiderstrøket, der fabrikkarbeiderne bodde. Ingeniørene og ledelsen bodde ett annet sted, men på skolen gikk vi i samme klasse som deres barn. Det var en stor forskjellsbehandling både på skolen og ellers i samfunnet. Når vi som var barn av arbeidere skulle lage skibakke tok vi fatt selv, gravde, rigget lys og fikk i stand noe med våre egne hender. Når ingeniørenes barn skulle lage skibakke rekvirerte de bare ressurser fra fabrikken. De trengte ikke løfte en finger selv. Jeg husker også at jeg som barn syklet rundt til ingeniørene og leverte tøy, de vasket jo ikke sine egne klær. Det at noen ble behandlet så forskjellig fra andre bare fordi de var født inn i en bestemt familie opplevde jeg som urettferdig. Det var nok med på å forme meg.
Jeg merker ikke noen bitterhet eller klage når Bjørn snakker om dette, bare en viss rettferdig harme. Bjørn fortsetter da også ganske snart. – Likevel opplevde jeg gleden ved arbeidersamfunnet enda sterkere enn urettferdigheten ved klassedelingen. Vi hadde jo mye større glede av skibakken som vi hadde svettet og slitt for selv enn ingeniørbarna som fikk alt opp i hendene. Jeg fikk tidlig lære å kjenne gleden ved å få til noe sammen, samle seg om en felles utfordring og løse den. Det gav meg en veldig tilfredsstillelse og jeg opplevde en sterk trivsel i dette samfunnet. Når jeg tenker på arven fra barndomsmiljøet i Brevik er det nok dette jeg setter aller mest pris på og er mest takknemlig for. Fellesskapstanken og samfunnet i arbeidet sto sterkt, og mange var opptatt av å dele både byrder og goder. Jeg ser mange paralleller mellom det arbeidersamfunnet jeg vokste opp i og det samfunnet jeg gjennom livet har opplevd i menigheten.
Lite skille
– Jeg vokste for øvrig opp med foreldre som var BCC-medlemmer, men jeg opplevde ikke noe særlig skille mellom oss og de andre i lokalmiljøet. Min onkel drev søndagsskole, og dit kom stort sett alle barna i nabolaget uansett om de tilhørte menigheten eller ikke. Det er klart at arbeidermiljøet også hadde sine skyggesider, men det var de positive sidene som i størst grad preget min oppvekst.
– Du hadde altså foreldre som brant for BCCs virksomhet, og jeg antar det også preget din oppvekst. Sto du noen gang overfor et reelt valg om å forlate menigheten og ta en annen kurs?
Bjørn blir ettertenksom, men trenger ikke lang tid til å tenke seg om. – Hvis du spør om jeg hadde frihet og mulighet til å velge en annen kurs vil jeg absolutt svare ja, sier han. – Jeg vil likevel ikke si at jeg har kjent dette som et aktuelt valg. Det var en slik trivsel og godhet i menigheten og familien helt fra jeg var barn, jeg trivdes som fisken i vannet hele ungdomstiden. Å forlate dette og velge noe annet var rett og slett ikke fristende. Når det er sagt var jeg jo et normalt menneske og var langt fra «snill gutt» hele tiden. Jeg har hatt kamp i livet som alle andre. Men å forlate dette samfunnet som jeg har elsket så høyt helt fra barndommen, det har likevel aldri vært noe reelt valg for meg.
– Tror du dine barn vil si at du har gitt dem frihet til å ta sine egne valg i livet?
Det kommer en ydmykhet i stemmen til Bjørn når vi snakker om dette. Han er klar, men ikke bastant. – Ja, jeg tror de vil si det, svarer han. – Jeg var så heldig å få en stor familie sammen med min kjære Ester. Vi har satt hverandre svært høyt og har prøvd å gjøre det så trivelig som vi kunne for våre barn, selv om rammeverket kanskje var noe trangere i vår tid. Men vi har aldri prøvd å binde barna til menigheten. Vi har jo også hatt barn som valgte en annen retning i perioder av sitt liv, og jeg kan ikke si at vi elsket dem noe mindre av den grunn.
– Jeg har nok liten tro på å forsøke å knytte barn og ungdom til noe som de ikke ønsker selv. Å skape en god oppvekst, et miljø der alle barna kan trives, blomstre og føle seg trygge, det tror jeg derimot har stor betydning. Kåre J. Smith har ofte sagt at målet for vårt barnearbeid må være at uansett hva de velger senere i livet må de kunne si at barndommen i menigheten var den beste tiden i deres liv. Det er noe jeg av hele hjertet slutter meg til.
Tap for finansnæringen?
Som alltid når jeg har med engasjerte mennesker å gjøre går tiden fort. Jeg er ikke i tvil om at Bjørn kunne sagt mye om dette temaet, men jeg har mange spørsmål på blokka.
– Kan du fortelle litt om ditt yrkesliv og hva du har drevet med i din karriere?
Bjørn smiler. – Jeg må nok innrømme at min aller tidligste «karriere» var et blindspor. Da jeg var ferdig med realskolen var jeg litt i villrede om hva jeg skulle bli, og valgte ettårig handelsskole. Så fikk jeg tilbud om stilling i en bank. Da ble det nok veldig klart at dette ikke var noe for meg, og skal jeg være ærlig tror jeg nok ikke finansnæringen har gått glipp av så mye av den grunn, ler han.
– Jeg begynte i stedet å jobbe i et entreprenørfirma. Egentlig var jeg ikke spesielt flink med hendene, men dette var en tid der det var en veldig entreprenørånd i menigheten. Brunstad var nettopp kjøpt, og i Brevik kjøpte vi tomt og bygget møtelokale. Jeg hadde veldig lyst til å kunne gjøre noe for å bidra i dette arbeidet, og byggebransjen var da et opplagt valg. Etter hvert gikk jeg også treårig ingeniørhøyskole innenfor byggfaget, og fikk etterpå jobb i AL Høyer Skien, som var et rådgivende ingeniørkontor. I dette selskapet tilbrakte jeg mesteparten av mitt yrkesliv, først med byggprosjektering og senere med byggeledelse og administrasjon. Det var en hektisk, men utrolig interessant jobb. Jeg var involvert i store prosjekter som blant annet Oslo Konserthus, Det Norske Teatret i Oslo og flere store sykehusutbygginger.
Når vi snakker om bygging og byggeprosjekter er det lett å tenke på den noe forslitte frasen om et barn i en godtebutikk. Dette er helt klart et tema som Bjørn liker! – I 2001 gikk jeg inn som prosjektleder for den forrige utbyggingen på Brunstad, fortsetter han. – Det var et høydepunkt for meg. Jeg fikk på den ene siden jobbe tett med et stort selskap som Skanska i et meget godt samarbeid, og på den andre siden fikk jeg jobbe med det som hele livet hadde ligget mitt hjerte nærmest, nemlig BCCs virksomhet på Brunstad.
Pålitelighet og nøyaktighet
– Hva vil du si er den aller viktigste erfaringen du har gjort hvis du skal oppsummere et langt yrkesliv?
– Betydningen av pålitelighet og nøyaktighet, det å være presis i arbeidsutførelsen, svarer Bjørn bestemt. – Jobben må gjøres ordentlig. Du må kunne leve i en framdriftssituasjon og levere til avtalt tid, men samtidig nøyaktig og ordentlig. Jeg har gjennom yrkeslivet hele tiden jobbet mot frister der vi skulle levere noe med høy kvalitet, vi kunne ikke bare dra hjem klokka fem når det sto på. Vil du bli en verdifull ansatt er den gode arbeidsmoralen svært viktig. Skal du gjøre karriere og sette spor etter deg nytter det ikke å gjøre noe halvveis.
Siden Bjørn er et usedvanlig engasjert menneske med mye interessant på hjertet setter jeg foreløpig punktum her, men fortsetter intervjuet i et nytt innlegg. Da kommer jeg nærmere inn på spørsmålet om hva som er Bjørns drivkraft, hvor han henter energien fra, og ikke minst – hva han gjør når han skal slappe av…
Av: Inge Almås
Del 2 av intervjuet finner du her
