500px vk tumblr gift phone play angle-left angle-right angle-up angle-down twitter heart envelop tag star facebook feed close checkmark menu instagram googleplus pinterest search skype dribbble users certificate expand linkedin map-pin-fill pen-alt-fill youtube flickr clock bag

Dagen før dagen

Det er tid for julesanger. Jeg liker julesanger, også de som går i moll. Når disse toner ut i rommet er det tid for ro og ettertanke. Ett av de spørsmålene slik ettertanke gjerne bringer opp hos meg er om vår ytringsfrihet og øvrige menneskerettigheter er så opplagte.


Glede med bismak

Enda en gang vil jeg derfor tilbake til 1814. Opplysningstidens radikale ideer om frihet, likhet og brorskap hadde dette året materialisert seg i en topp moderne norsk grunnlov. Jeg har nå i flere innlegg skrevet om den fattige bondesønnen Hans Nielsen Hauge. For ham var nok grunnloven virkelig noe å glede seg over, men jeg vil tro at han likevel opplevde et alvorlig skår i gleden på flere måter.

Jul – og fengselstradisjon

Lille julaften 1814 var en helt spesiell dag for Hauge. Etter mange år i fengsel ble han endelig satt fri denne dagen. Jeg kan tenke meg at hans tanker da gikk 17 år tilbake i tid, da det hele begynte. Embetsverkets, og spesielt prestenes klappjakt på Hauge, begynte nemlig nettopp under julefeiringen.

På denne fengselcella satt Hauge innesperret
En av fengselscellene der Hauge satt innesperret

Hans første fengsling skjedde tredje juledag 1797. Sognepresten i Fredrikstad grep inn mens Hauge holdt samling hos en av sine slektninger i Glemmen. Rett før jul i 1799 ble Hauge igjen arrestert i Trondheim. Selv på lille julaften ble rettsmøtet holdt til “silde på Aftenen”. Etterpå ble Hauge ført tilbake til cella, mens kirkeklokkene ringte julen inn over Trondheim. Det eneste Hauge hadde forbrutt seg mot var menneskeretten til ytringsfrihet!

Radikalt utgangspunkt

La oss gå enda noen måneder tilbake, til Eidsvoll våren 1814, der grunnloven ble utarbeidet. Forsamlingen besto der av 59 embedsmenn og 37 bønder. De tre mest innflytelsesrike var nok sorenskriver Magnus Falsen, professor Georg Sverdrup og presten Nicolai Wergeland. Disse skulle sammen med resten av forsamlingen sørge for å sikre religionsfriheten gjennom § 2 i vår nye konstitusjon. Konstitusjonskomiteen startet opp sitt arbeide med et radikalt og moderne utgangspunkt for bestemmelsen. Forslaget lød: “Alle religions-Secter tilstedes frie Religions-Øvelse”.

Maleri av Eidsvollsforsamlingen 1814
Eidsvollsforsamlingen 1814, maleri av Oscar Wergeland

Religionsfriheten forsvant

Dessverre ble dette glimrende utgangspunktet aldri videreført og vedtatt. Komiteen bestod av 15 særlig betrodde representanter, ledet av Falsen. Her var det 4 teologer, 6 jurister, en offiser, en kammerherre og en professor i gresk. I stedet for å få vedtatt en bestemmelse om religionsfrihet, noe Hauge helt sikkert hadde drømt om, kom det opp forslag om å forby jøder, jesuitter og munkeordener. Da grunnlovens § 2 endelig ble vedtatt 4. mai var det ikke lenger noen som helst referanse til religionsfrihet. I stedet ble det grunnlovsfestet at jøder, jesuitter og munkeordener ikke engang hadde adgang til å komme til Norge på besøk.

Dessuten ble det presisert at statens religion var den lutherske kirke. De samme bestemmelsene i den danske loven som forbød Hauge å tale og samles med sine venner ble videreført, og de statlige prestene beholdt sitt religionsmonopol. Hvor var toleransen og hvor var mangfoldet? Bestemmelsen som ble vedtatt var ikke, slik mange har hevdet, en arbeidsulykke. Falsen, Wergeland og Sverdrup har etter hvert også fått hovedansvaret for at paragrafen ble en skamplett i vår konstitusjon.

Ikke helt i mål

Jødeparagrafen falt i 1851, men jesuittene fikk ikke adgang før 1956. Da Norge skrev under Europeisk konvensjon for menneskerettigheter i desember 1951, tok vi forbehold på grunn av grunnlovens § 2. Manglende religionsfrihet i vår egen grunnlov forhindret Norge fullt ut å tiltre menneskerettighets-konvensjonen. Slå den!

Norge måtte ta
Norge måtte ta forbehold ved signering av menneskerettighetskonvensjonen i 1951

Religiøs pluralisme har aldri stått sterkt i Norge, verken i 1814 eller i dag. Det viser også prosessen rundt endringene i grunnlovens § 2 helt fram til 1956. Både Henrik Wergeland og en lang rekke andre personer kjempet endringene igjennom, men prosessen helt fram til vår tid har etterlatt seg tydelige spor om at den norske folkeopinionen ikke har ment at religionsfrihet for alle skulle være en selvfølge. Når jeg i dag holder ettertanke, må jeg innrømme at jeg aldeles ikke er så sikker på at vi på dette området enda er kommet helt i mål.

×